Objektorientert programmering

Et objektorientert (kjørende) program består av en masse objekter som er koblet sammen. Inni hvert objekt er det data og kode, koden er til for å administrere og operere på dataene iht. regler for hvordan dataene henger sammen. Hvert objekt har en del operasjoner en kan be dem utføre, f.eks. hente ut dataene inni eller endre på dem (iht. de innebygde reglene).

Et av de enkleste objektene en kan tenke seg, holder orden på en teller-verdi. Teller-objektet har to operasjoner, én for å lese ut teller-verdien og én for å øke telleren med én. Figuren under viser et slikt teller-objekt, etter at telleren har kommet til 7 (hva den begynte på er ikke gitt, heller ikke om den noen gang vil stoppe).

Hvis en ber telleren om å telle opp ett hakk, så blir teller-verdien 8. Dette kan illustreres slik:

"#1" er "identiteten" (id-en) til objektet, her har begge objektene samme id for å illustrere at det er samme objekt i to forskjellige tilstander. Objektet har gått fra den ene til den andre tilstanden, en såkalt transisjon, her illustrert med en stiplet pil, fordi vi har bedt det utføre operasjonen tell-opp-ett-hakk.

Objekter som er koblet sammen, kan samhandle for å kunne utføre mer komplekse operasjoner enn hvert enkelt objekt kan alene. En kan tenke på det som en "chat" mellom objektene, hvor de ber hverandre om å utføre ulike operasjoner, på en koordinert måte. Objekter kan samhandle på ulike måter, ofte snakker en om at de spiller ulike roller i en samhandlingen. Noen ganger er et objekt administrert av og underordnet et annet og fungerer som hjelpeobjekt, mens andre ganger er forholdet mer balansert. Det er slik man klarer å holde kompleksiteten nede, for å unngå for komplekse enkeltobjekter, så deler man dem opp i en struktur av samhandlende objekter i stedet. Men hva som er en ryddig og "naturlig" oppdeling er ikke opplagt eller entydig.

Figuren over illustrerer hvordan tre objekter samhandler. klokke ber sekund-teller om å telle opp et hakk. Så spør klokke sekund-teller om hva telleren er, og siden den er kommet til 60 (sekunder) så ber klokke den om å nullstille telleren, før minutt-teller får beskjed om å telle opp ett hakk.

Analogier fra den analoge verden kan være til hjelp, faktisk var objektorientert tenkning opprinnelig en måte å forstå virkelige fenomer og gjøre dem enklere å representere i en datamaskin. Slik er det fortsatt, men objektorientering har også vist seg som en ryddig måte å organisere rene digitale fenomener.

En analogi for samhandlende objekter er håndverkere som samarbeider om å bygge et hus. Ulike typer håndverkere gjør ulike typer deloppgaver, snekkere snekrer, rørleggere legger rør og elektrikere kobler opp strømnettet. Arbeidslederen koordinerer dem, så oppgaver utføres i en naturlig rekkefølge og med nødvendig koordinering. Hvis hver enkelt håndverker gjør sin del av jobben riktig, og oppgavene utføres i rett sekvens, så blir sluttresultatet som forventet.

En annen analogi er et lag av kokker, med hver sin spesialitet, som samarbeidet om å lage et måltid. Hvert måltid har sine retter, som bestemmer hvilke kokker som utgjør laget, og hver kokk følger sin oppskrift. Kanskje er én oppskrift for en rett så komplisert at to kokker må samarbeide. Kokkene må uansett jobbe koordinert, slik at hver rett blir klar til riktig tid. De deler dessuten kjøkkenressursene, så de må sørge for å bytte på å bruke kopper og kar, kniver og andre redskaper, kokeplater og ovn, osv.